Her er en side jeg har laget til skisse nr. 58 fra
Skissedilla. Siden er blitt til utifra min frustrasjon over den uflaksen som er blitt min yngste datter til del. Historien følger under bildet..
Denne jenten har en drøm om å få gå et år på skole i et annet land. En drøm som skulle vise seg å være vanskelig å få oppfylt.
Skuffelsene begynte på ungdomsskolen, hvor franskklassen hvert annet år deltar i et utvekslingsprogram med en skole i Provence. Dette året var det flere som ønsket å reise enn det var plass til, og det ble derfor loddtrekning. Som en av få elever ble hun ikke trukket ut, og skuffelsen var enorm. Det var en sorg som skulle vare i et halvt år. Da de franske elevene kom hit, deltok hun aktivt for å gjøre deres opphold minnerikt, men tilbake i sin egen stue om kvelden, kom tårene. Denne historien skulle imidlertid få en lykkelig slutt, for to uker før de norske elevene skulle dra til Frankrike, var det en klassekamerat som trakk seg, og hun fikk reise allikevel.
Da hun begynte på videregående skole høsten 2009 begynte hun tidlig å planlegge å reise til USA for å gå på high school. Søknad ble levert inn til to forskjellige byråer og hun ble raskt kalt inn til intervju. Mye tid gikk med til forberedelser, og intervjuene gikk veldig bra. Dessverre skulle det vise seg at på grunn av allergi for katt kunne hun ikke garanteres plass, og hun ble rådet til å trekke seg. Ny skuffelse.
Samme dagen som hun fikk denne beskjeden, kom det en mail om en skole som har 16 elever utplassert på diverse videregående skoler i Wales. Humøret steg igjen, og hun satte i gang med undersøkelser og forberedelser. Ny søknad ble levert inn og hun ble kalt inn til intervju også her. Til disse skoleplassene var det mange flere som søkte enn som ble kalt inn til intervju, og 16 av ca. 20 ble tilbudt plass. Da regnet vi med at plassen var i boks. Det var den imidlertid ikke, og skuffelsen var veldig stor. De som fikk tildelt plass, (blant annet en venninne som hun fikk med seg å søke) hadde en uke til å svare, og samtlige tok imot plassen.
Det er mulig at jeg som mor er minst likke skuffet og trist som henne, men det føles veldig urettferdig og ufortjent. Heldigvis har hun en imponerende evne til å reise seg å gå videre, og hun sier selv at all motgangen har gjort henne sterkere. Jeg har imidlertid et håp om at det snart må bli Elise sin tur til å få litt medgang, det har hun fortjent!
Lukter dette litt sjølskryt? I så fall får jeg ta en liten oppsummering av 4-fjellsturen i morgen, og det vil nok oppveie inntrykket og vel så det! Men først må jeg krype inn til sengen min for å sove vekk alle smertene i heler, hofter, knær, rygg og ellers over alt.
